Ed Miliband ny Labour-leder

Ed Miliband har fulgt storebror David hele sitt liv. På lørdag ble Ed valgt til ny leder av Labour. Det er første gangen han er foran David. Men er han Labours riktige valg?

Med en medieoppmerksomhet som lignet det siste parlamentsvalget, ble Labours landsmøte i Manchester lørdag vitne til en valgtriller av de sjeldne. Partiet som tapte valget og nå er i opposisjon, valgte ny leder, en leder som da skal danne Labours skyggeregjering i underhuset. Lederskapsvalget ble dominert av striden mellom de to brødrene Miliband, noe historien aldri har sett, og begivenheten i går var regissert med en spenning, nerve og dramaturgi vi sjelden har sett på et årsmøte. Og dramaturgien endte først i et gisp, så i øredøvende applaus da opptelling av alle stemmene etter fjerde runde ga Ed det lille nødvendige forspranget, og dermed seieren over storebror. Applausen var like mye et uttrykk for at Labour hadde fått ny leder som at Ed slo storebror. Seansen før selve opptellingen ble dominert av Gordon Browns takketale. Salen fikk høre og se en spøkefull og avbalansert Brown som takket av på vegne av deres generasjon. Brown tok ansvaret for det svake valget i mai, han takket sine forgjengere med en selvironi og politisk treffsikkerhet vi sjelden så da han var statsminister. Hans tale så bakover i påvente av at en ny leder skulle ta over for å skrive et nytt kapittel i partiet historie.

Da annonseringen var ferdig, var scenen klar for Ed Miliband, Labours ferske leder. En blek, men fattet Ed snakket til landsmøte om forbrødring, samling av partiet og nødvendigheten av å utfordre den sittende koalisjonsregjeringen. Ed hadde sammen med de andre fem kandidatene fått vite resultatet en halv times tid før seansen begynte. På scenen så han stiv, ubekvem og usikker ut. Men forhåpentligvis er det en mer offensiv og tryggere partileder vi får se på tirsdag, når han skal holde sin første offisielle tale som leder. Forventningene er store politisk, men de er også store når det gjelder hans kommunikative evner. Er han den rette til å utfordre statsminister David Cameron i underhuset? Klarer han å splitte den skjøre koalisjonen mellom de konservative og Liberaldemokratene? Det er den politisk verbale utfordringen som ligger foran Ed i underhuset som vil bli en pekepinn på om han er et godt statsminsteremne.

Utfallet av lederkampen var så dramatisk som dramaturgien på lørdagens seanse la opp til. Opptellingen trengte fire runder for å krone Ed til ny leder, og i fjerde og siste runde vant Ed med omtrent ett prosentpoengs margin på sin bror, og krabbet over 50 %-grensen med 0,65%. I de tre første rundene var det så jevnt at det kunne tippet begge Miliband-veier, men som målingene på forhånd hadde spådd; hvis kampen ikke ble avgjort i Davids favør i første runde, med at David fikk mer enn 50 % av stemmene, ville antagelig Ed dra i land seieren til slutt. Slik ble det, og den antagelsen ble gjort på bakgrunn av at andrestemmene i større grad ville gå til Ed enn til David. Antagelsen slo til, og det gjorde jammen de fleste meningsmålingene også. I et ledervalg som dette, er det som regel vanskelig å feste lit til målinger, først og fremst fordi systemet for å velge ny leder i Labour er innviklet. Jo mer innviklet systemet er, jo mer upresise er målingene. Men denne gangen slo de til. David vant i første runde basert på førstestemmene, og etter hvert som rundene gikk ble det jevnere og jevnere, før Ed til slutt trakk det lengste strået. Kort fortalt var David mest populær blant partiets medlemmer og i parlamentsgruppene (underhuset og Europaparlamentet), mens Ed hadde noe større oppslutning i fagforeningene, og det var dette som til slutt ble avgjørende.

Spørsmålet alle her i Manchester stiller seg er om Labour har gjort det rette valget. Er Ed den lederen som kan føre partiet tilbake til statsministerkontorene, eller blir dette en lang vandring i opposisjon? Holder koalisjonen sammen, blir ikke neste valg før i 2015, og det kan bli fem lange år for Ed og Labour. Men det betyr også at Ed har god tid til å samle partiet og forberede seg frem mot 2015. Får han jobbe i fred og ro, har naturlig nok partiet, som var i posisjon mellom 1997 og 2010, er ypperlig sjanse til å komme tilbake. Da er det imidlertid viktig at Ed innretter sin politikk for å få tilbake de stemmene de mistet under valget i mai. Deler av media har allerede døpt ham ”Red Ed”, og tror han blir en lett kamp for Cameron og koalisjonen. Ed har allerede selv sagt at han ikke ønsker å bevege partiet mot venstre, selv om han kan få en strid tørn med å kvitte seg med dette stempelet. Skal Labour tilbake til makten er veien til venstre ingen vei å gå. Den fører alle andre steder enn der Ed og Labour ønsker. Derfor bør det ikke være noe tvil om hvor Labour legger seg politisk; de må ligge i sentrum-venstreaksen for å få velgernes gunst. Det er der kampen står.

Dette årsmøte signaliserer uansett en ny epoke i Labours historie. Ed ba pent om å få slippe merkelappene fra Brown, Tony Blair og New Labour, og sa at den nye generasjonen Labour-politikere vil forme sine egne verdier og velge sine egne veier. Fremtiden vil vise om de verdiene og veiene vil føre til Downing Street eller om de fører inn i ørkenen. I løpet av disse dagene her i Manchester vil nødvendigvis fokuset flyttes fra brødrekampen til Labours fremtidige politikk, og det er ikke minst brødrenes mor, Marion Kozak, glad for. I dag gleder hun seg over Ed, men er like skuffet på vegne av David. La oss se om det også blir følelsen i Labour etter dette landsmøte og frem mot neste parlamentsvalg.